.

Dokumentaren som ødlagte alt

 

For om lag eit år sidan, bestemte Pelle Westman og Svensk tv seg for å lage dokumentaren ”Sannheten om dei spanske hundane.” Ein dokumentar som både er tendensiøs og full av feil. Dokumentaren kjem med lause påstandar rundt måten Julie arebider på, kjem med grove beskyldningar, utan å ha håndfaste bevis. Julie fortviler, venner og familie gråter. Alle vi som har kjøpt hund av Julie og kjenner henne som den hundeelskeren hun er, lider. Å vere vitne til at ein så fantastisk person blir stempla som en skurk, er fryktelig vondt. Vi vil derfor gjere rede for det vi ser på som sanninga om Julie og organisasjonen Julie Rescue.

 

Kven står bak dokumentaren?

 

Med fare for å fremstå som en som er tilhenger av konspirasjonsteorier, mener jeg at følgende aktører står bak Pelle Westmans program.  Om han har brukt dem eller de ham, har jeg ingen formening om. I alle fall har alle fått full uttelling for innsatsen.

 

Tidligere medarbeidere: Julie er en myndig og bestemt dame. Hun krever mye av sine medarbeidere som vel ikke alltid føler at de får kreditt for det de gjør på sin fritid, uten noen godtgjørelse.  Hun er den absolutte sjef, og det er lett å føle seg overkjørt.  Men stort sett har man forståelse for at det må være slik.   Bortsett fra frivillige hjelpere som kommer og går, er hun alene om omsorg og stell for alle hundene. Og det er mange.  I tillegg har hun all administrasjon.  Men flere medarbeidere har sluttet i sinne og frustrasjon.  Noe skyldes kanskje Julies lederstil, andre har røket uklar med henne om hvordan ting burde gjøres. Men flere har også hatt sin egen agenda med å gå inn i foreningen.  Noen har startet alternative foreninger og har bidratt etter beste evne for å sverte Julierescue.  Det er tydeligvis sterke følelser i sving. En tidligere medarbeider har sverget på ikke å gi seg "før Julierescue er ødelagt".

 

Naboene: Julies eiendom ligger i et naturskjønt område i fjellsidene overfor kystbyen Almunecar.  Rundt seg har hun flere tilsvarende eiendommer.  Mange eid av utlendinger, spesielt svensker.

Tidligere har Julie hatt et godt forhold til sine naboer. Flere har hjulpet henne og de har også adoptert hunder.  Jeg tror de så hvilket stort arbeid hun utførte og respekterte henne for det.  Dessuten var hundegården et midlertidig arrangement da hundene skulle overføres et annet sted.  For Julie hadde greid å få myndighetene og private investorer til å gå sammen om å lage et stort hundesenter, Cantalobo, lenger oppe i fjellene.  Byggingen har pågått i flere år.  Like før åpningen skar det hele seg.  Jeg har oppfattet det som uenighet om sluttfinansieringen.  Eller en uenighet om eiendomsretten.  Det er vanskelig å få oversikt. Nå tror ingen at det noen sinne vil komme i drift.  Julie blir sittende med alle sine hunder, og det samme gjør naboene.  Og nå vil de ha henne vekk. Det må nødvendigvis følge en del støy med så mange hunder.  Og det er de lei av, forstålig nok. Dessuten mener de at verdien på eiendommene deres synker.  Derfor ønsker de å stenge Julierescue. Pelle Westman har selv sagt til medarbeiderne i Sverige at han har forstått at det dreide seg om en nabotvist og at han ikke ville blandes inn.  Likevel bruker han naboene for alt det er verdt i sine program. Naboene driver nå med kontinuerlige underskriftskampanjer og politianmeldelser. Politiet plikter å ta hver anmeldelse alvorlig og dukker opp stadig vekk selv om det ikke er lenge siden forrige besøk.  Julie har så langt hatt et utmerket forhold til politiet som har levert hunder til henne ved flere anledninger.  Men det er utmattende hele tiden å være under oppsikt.  Og hun vet aldri når de har fått nok og forlanger hundegården stengt og hundene avlivet.  Politi og justis i Spania er en uoversiktlig affære. Så disse anmeldelsene er en trussel mot Julierescues eksistens.

 

Det er en fair sak at naboene ikke ønsker hundene i sitt nærområde.  Men ikke at de tyr til løgner og bakvaskelser for å nå sitt mål.

Og enda mindre fair er det at ”Uppdrag granskning” bruker dem og deres beskyldninger i sin heksejakt på Julierescue.

 

Hundene si helse

 

Reportasjen om Leichsmania er skremselspropaganda. Det er i dag ikke mulig for hunder å smitte hverandre i Sverige, da sandfluen ikke finnes i Norden. Det må dramatiske klimaendringer til før sandfluen kommer hit. Vi har tidligere henvist Pelle Westman til avdelingsdirektør Preben Ottesen ved Nasjonalt folkehelseinstitutt i Oslo. Han er Norges fremste ekspert på insekter, dessuten medlem av et statlig oppnevnt klimautvalg. Han gjentar, etter å ha blitt fortalt om hvordan TV-dokumentaren ble, at det ikke finnes vitenskapelige grunnlag for at sandfluen vil komme til Norden på noen decennier. Vi vil heller ikke få noen middelhavstemperatur. Man snakker i tilfelle om et hundreårsperspektiv. Ottesen hadde sagt seg villig til å bli intervjuet av Westman, men han var ikke interessert.

 

Leichsmania hos hunder blir stadig lettere å behandle. Den nye medisinen, ”Milteforan ”ser ut til å føre til full helbredelse i 95 % av tilfellene. En full behandling koster €110 i Spania. Den gis sammen med mat og tar 28 dager. Dette nevnte dokumentaren ingenting om til tross for at jeg fortalte deg inngående om preparatet og min egen erfaring med det.   Leichsmania forble en dødelig sykdom.   

 

Det er IKKE forbudt å importere hunder med leichsmania til Sverige eller Norge. Følgelig vurderer myndighetene dette som en neglisjerbar risiko. Likevel testes alle hundene før adopsjon og holdes tilbake om de tester positivt.  Men som vi vet, kan den bryte ut senere.  Men da finnes det altså behandling. Resultatet av reportasjen er at det er skapt engstelse blant hundrevis av fornøyde eiere av spanske hunder og den svenske befolkning generelt.

 

Det ble også stilt spørsmål om hundenes helse.   Det sier seg selv at Julierescue ikke kan garantere 100 % for at hundene er friske.  De aller fleste har ukjent fortid også hva sykdommer angår.  Hundene blir behandlet av veterinærer for sykdommer og skader som oppdages, men en regelmessig "all over check" som vi ville gjøre med våre hunder, er det ikke snakk om.  Det er det ikke ressurser til.  Men de får sine påbudte vaksiner og testes  Ingen er mer interessert i at hundene er friske enn Julie selv. Om sykdom påvises etter at hunden er ankommet, medfører det store veterinærutgifter for foreningen.  Da veterinærhonorarene i Spania er vesentlig lavere enn i Sverige/Norge, har hun foretrukket å ta hundene tilbake til Spania dersom det dreier seg om større behandlinger.  En medvirkende årsak er også at hun frykter at de nye eierne ikke vil følge opp en syk hund og at den kanskje kan bli avlivet.  Hennes livsfilosofi er at hunder som er overlatt i hennes varetekt, fortjener all den omsorg det er mulig å gi.  Men foruten at dette medfører store påkjenninger for hunden, koster tilbakesendelsen også penger i tillegg til veterinærutgifter etterpå.  Så syke hunder er det største tapsprosjekt man kan gi seg ut på.  Foruten at det er dårlig PR.  Dette vet Julie og alle som arbeider med henne.

 

Hvalpefabrikk?

 

Julie driver ingen hvalpefabrikk. Hun skiller tisper med løpetid fra de andre hundene. Det er dokumentert 8 hvalpefødsler hos Julie i 2008. 4 av hvalpene ble født av en tispe som var drektig ved ankomst.  Se hjemmesidene julierescue.com.  Hvalper er uønsket, men vanskelig å unngå helt med begrensete økonomiske midler. Dessuten kan altså hunder være drektige når de leveres.

 

Gjennom vår gode medarbeider Berit som bur i landsbyen Julie jobber i, veit vi om 15 hunder som er levert inn til Julie av nordeuropeiske familier. 6 av disse var hvalper.  Fra 2 forskjellige kull.  Det første kullet var satt ut i skogen for å dø.  Det andre var fra en tispe som ble forgiftet av naboene da hvalpene var 3 uker gamle. Julierescue hjelper hunder i nød.  Å insinuere at hvalper ”produseres” for salg, er grotesk. 

 

I dokumentaren er det gjentatt ganger filmet hunde som ”parer” seg. Dette er lek og dominans frå hundene sin side, og treng ikkje nødvendigvis ha noe med paring å gjøre. Det ken alle som har litt greie på hund se.

 

Transport

 

Transporten av hunder fra Spania til Sverige og Norge foregår med fly, med et godt opplegg for innlevering og henting i begge ender. De to tilfellene som ble tatt frem i dokumentaren, skyldes krisesituasjoner. I det første tilfelle hadde politiet, etter påtrykk fra naboene, gitt beskjed om at hundene måtte fjernes fra Julies hus innen 1 uke. Ellers ville de bli avlivet. Julie mobiliserte.  Hun fikk hunder plassert hos venner og bekjente rundt i Spania. og et ektepar leide en stor bil og kjørte non-stop Sverige-Spania, hentet 33 hunder som alle hadde eiere som ventet i Sverige, og kjørte dem hjem.   For alle involverte var dette en redningsaksjon man var stolte over. En av hundene var nylig blitt sterilisert og burde antagelig ikke vært med på transporten.  Men den reddet livet og har det i dag utmerket. Typisk nok var det denne eieren du intervjuet.  Men det var 32 andre som ikke kom til orde.

 

Som jeg også fortalte tidligere fikk hundene komme tilbake etter en tid. Politiet hadde gjort sin jobb, nemlig  å  ”tømme” hundegården.  Hva som skjedde etterpå, var ikke deres sak.

Du var godt informert om alle fakta rundt denne turen.   Jeg vet også at sjåføren på transporten har henvendt seg til deg for å fortelle hva som skjedde, men du har vært helt uinteressert. 

Du valgte i stedet å fremstille dette som en typisk transport til Sverige.  Hunder som fraktes i overfylte varebiler under svært kritikkverdige forhold.  Men hundene greide turen utmerket.   De reddet livet.  Og eierne som ventet dem hjemme i Sverige, var overlykkelige.

 

Den andre transporten konkursen i Sterling.  Adopterte hunder kom ikke hjem.    Julierescue mistet flere bestilte turer, noe som betydde et stort økonomisk tap.  I tillegg ble representanten som var nede for å hente hunder, sittende 3 uker i Spania uten å komme hjem.  Løsningen ble å leie bil.  Man fikk med seg 10 hunder, brukt 3 dager, luftet hundene hver 4-5 time.  Omtrent en slik tur som skandinaver foretar flere ganger i året med sine hunder på reise til og fra sine ferieeiendommer i Spania.  Tollerne bemerket at hundene var i en utmerket tilstand.   Igjen en vellykket kriseløsning.

 

Angående størrelsen på bur: Alle bur som brukes av Julie, har mål i henhold til flyselskapenes regler.  Det er overhodet ikke snakk om kattebur.  Spør eiere som har hentet hundene sine på flyplassene!

 

Julie som person

 

På bloggen blir det spurt om hvordan Julie er som person. En av medarbeiderene til Pelle Westman svarer at han opplevde henne som manipulerende.  Deretter gjengir han svært negative karakteristikker han har ”hørt” av andre. Dette er ondskapsfull sladder, ikke journalistikk.  Julie er en krevende og myndig dame, og hjelperne går ofte trøtt. Så i realiteten er hun ofte alene med ansvaret for opp til 200 hunder døgnet rundt.

 

Berit i teamet vårt har besøkt henne sikkert 20 ganger. Ved 2 anledninger har små hunder blitt stengt inne i den kondemnerte bilen for et par timer mens Julie og Berit dro til veterinær med andre hunder.  Det var hunder som ellers fulgte henne overalt.  Dette gjorde hun for at de ikke skulle stikke av.    Bilen stod i skyggen med god lufting.  Dette var en nødløsning  jeg vet det nå er slutt på. Westman så antageligvis ingen hunder i bil, ellers hadde han filmet det.   Men hennes ”gode” nabo har samlet opp ”bevismateriale” som han nok var glad for at svensk tv ville bruke.

 

På bloggen etter programmet skriver Pelle Westman: ”Jeg sier ikke at Julie stikker av med pengene, bare at…” Slike udokumenterte påstander er bare egnet til å skade og er uverdig.

Programmet har brukt bilder fra Julies hjemmesider som viser syk, spanske hunder. Disse bildene er lagt ut på nettet for å vise hva slags behandling gatehunder får i Spania. De blir brukt av Julie for å skape en opinion mot dyremishandling. Det er IKKE Julies hunder. Likevel bruker Pelle Westman og svensk tv disse for å diskreditere henne.  Det er sjofelt!

 

Hundehistorier

I programmet blir det fokusert du på to hundehistorier:

 

Jonhy

Det blei dvelt lenge ved Jonhy. Han viste seg ikke å være syk, alle prøver var negative. Men med dyktig regi legger dere opp til en mistanke mot ham og alle hunder som er levert av Julie.  Jonhy er nå oppgitt av eierne og organisasjonen prøver å skaffe ham et nytt hjem i Sverige.   Kanskje skulle dere heller dvelt ved disse eiernes skikkethet til å anskaffe seg hund.

 

Pedro Negro

Helseattesten til Pedro Negro ligger på hjemmesiden til Julie.  Det blei insinuerte at han ikke var testet. Testen viser at han hadde et så lavt parasittnivå at han kunne erklæres frisk da han forlot Spania.

 

Julie og veterinærene tester hundene for Leichsmania. Hunder med for høyt parasittnivå, tas bort fra adopsjonssidene. Hvis noen likevel vil adoptere dem, får de en nøye innføring i hva sykdommen innebærer og tilbud om gratis medisin.

 

Økonomi

 

Det mest uprofesjonell i programmet er økonomien. Inntrykket dei ønsket å bygge opp ,var at Julie drev en kynisk hundefabrikk som tjente seg rik på å fylle Sverige med syke hunder som hun hadde produsert selv. Som tidligere dokumentert er dette ikke sant.  Den store mangelen på redelighet er imidlertid at dei ikke nevnte et ord om kostnadene! Hvis dei hadde gjort et lite forsøk på å estimere hva det koster å holde en hund i Spania med mat, veterinær og medisiner, kjøpe bur til transport, kjøring til flyplasser, flybilletter og omplassering, samt retur til Spania når noe skjærer seg, så er det enkelt å se at dette er en tapsbedrift. Å insinuere at Julie gjør store penger på å mishandle dyr er nedrig. Dei dokumenterte en totalomsetning på Julies svenske konto på ca. 4 MSEK. Dette omfatter også hundene som har blitt sent til Norge, da oppgjøret for disse går gjennom Sverige.

 

En annen sak er at det burde vært rett og rimelig at hun kunne tatt ut en lønn som det var mulig å leve anstendig av og ikke minst å kunne trygge egen alderdom.  Det gjør hun ikke.  Hun lever på et eksistensminimum.  Hun unner seg knapt mat, og går omtrent kledd "i sekk og aske".  Hundene går foran alt.  Hennes engang så vakre middelhavseiendom er fullstendig nedslitt av hundene, inne som ute.  Det trengs nye rørsystem, det eksisterende er tilstoppet av hundehår.  Men det er en kostbar affære.  Så inntil videre må Julie dusje hos naboer.  Selv soverommet er invadert av hunder.  Hos henne sover hunder som trenger spesiell omsorg. 

  

Sett utenfra kunne det vært kanskje vært ønskelig med flere medarbeidere, ikke minst for Julies egen skyld.  Men et større apparat ville kreve mer penger.  Og hun har ingen pengesterke støttespillere eller andre organisasjoner i ryggen.For å få det hele til å gå rundt har hun kjørt egen økonomi, familieliv og helse i grøften.  Men hun er en fighter. 

 

Motiv, Pelle Westman

 

Jeg gjentar mitt tidligere spørsmål om Pelle Westman sine motiver.  Han snur et problem om spansk dyremishandling på hodet og angriper hjelpeorganisasjonen i stedet. En hjelpeorganisasjon som består av en håndfull idealistiske kvinner.   Som gjør alt på sin fritid, med meget begrensete ressurser.  Og som ikke har noen mulighet til å forsvare seg mot en så mektig institusjon som Sveriges Televisjon. Han utelater bevisst vesentlige opplysninger for å få en historie som selger bedre. Ikkje med eit ord blir det  nevnt dei hundrevis av svenske og norske adoptivforeldre som er fornøyd med hunden sin og som er stolte over å ha hjulpet den. Han skremmer dem i stedet med en sykdomsfare som ikke er reell og dikter opp en historie om økonomisk grådighet. Misbruker bilder, kommer med falske påstander og insinuasjoner som han lar henge ubesvart i luften etter programmets slutt.

 

Vi lurer på om Pelle Westman er stolt over seg sjølv…om dette er redelig journalistikk. Verdig svensk tv? Eller er det kanskje akkurat slik dei ”skaper” programmer?

 

For egen del har jeg nå ringt 53 hundeadoptører i Norge. Mange av disse har adoptert flere hunder fra Julie. Følgelig har Berit i Oslo kontrollert mer enn halvparten av de hundene som er innført til Norge. Alle, unntatt en, var meget fornøyde.   Hundene er friske og glade, og eierne er utrolig takknemmelige. Hvordan passer det inn i Pelle Westman sitt programkonsept?

 

Ut i fra svenske venner forstår jeg at Pelle westman er meget respektert journalist som har stor makt til å påvirke den svenske opinion.  Jeg skulle ønske at han hadde kunnet lage et program som belyser det egentlige problemet. Nemlig hvordan spanjoler behandler dyr og hunder i særdeleshet.  Sverige er dessuten medlem av EU, og etter mitt syn burde man derfor ha en plikt til å interessere seg for problemet.  Spanias, spesielt bondebefolkningens, holdninger til hunder er barbarisk.  Jeg kunne nevne utallige eksempler.  Men jeg regner med at folk har satt deg inn i hvilket hav av mishandlede, hjemløse hunder Julie opererer i, med sine bakenforliggende årsaker.

 

At denne "saken" kom opp akkurat når den gjorde, kjennes ekstra belastende.  Julie skulle mer eller mindre ha avsluttet sitt prosjekt.  Sammen med myndighetene har hun arbeidet for det nye hundesenteret "Cantalobo".  Intern uenighet mellom andre investorer har frosset hele prosjektet like før det skulle være ferdig.  Offentlig støtte som Julie i begynnelsen mottok, har i de senere årene blitt omdirigert til senteret slik at Julierescues økonomi er blitt enda mer anstrengt.  For hundene fortsetter å komme i samme antall som før.  "Alle" kjenner Julie og vet at hun ikke klarer å avvise en hund.  Heller ikke de gamle og syke. Disse hoper seg opp og vil forbli hos henne livet ut selv om det skulle bli et senter. Naboer begynner også å bli utålmodige.  Det er forståelig at de er lei alt bråket alle hundene fører med seg.  At det foreløpig ikke blir noe senter, er for mange utålelig, og de har begynt å sabotere henne.  De slipper ut hundene, ødelegger hundematen osv.  Så alt er vanskelig nå.