Om Julie Rescue

Den spanske foreninga Animales De Andalucia blir drive av ei kvinne ved namn Julie Lochbrunner. Ho sørger for at hundene har ein heim å komme til og at dei har det bra inntil ho finn ein passande familie til hundene. Julie Rescue er på mange måter eit ”one woman project.” Julie gjør det meste sjølv, med litt hjelp frå frivillige og donasjoner fa utestående.

Kan hende kunne man ønske at Julierescue gjorde ting annerledes og bedre. Og om du ønsker det, kan du sikkert finne ting som er kritikkverdig både fra Julies side og de forskjellige medhjelperne som har arbeidet der i årenes løp.  Men jeg ber deg ta i betraktning hva slags ressurser organisasjonen rår over og hvilken stor frivillig innsats som utøves.  Og ikke minst hvor mange hunder som er reddet og hvor mange lykkelige hundeeiere som finnes både i Sverige og Norge.  Og fremfor alt: Alle bestreber seg for å følge lover og regler. 

At hundene til Julie rescue får ein god heim er noe hun streber etter. Det er ikkje kven som helst som får vere eiger av en av hundene hun redder. Kontrakten man må skrive under på beviser dette. Man får blant annet ikkje lov å adoptere bort, avlive eller selje hunden utan å ta kontakt meed oranisasjonen først. Julie Rescue vil vere behjelpelig med å finne ny heim til hunden. Hundene får helle ikkje, i følgje kontrakten, fortsette å bu hos eiger dersom Julie Rescue mistenker at hunden ikkje har det bra.

Spanske hundene som blir adoptert

Det som har forbauset meg mest ved hundene fra Julierescue, er hvor tillitsfulle de er.  På bakgrunn av hva de har opplevd, skulle man forventet aggresjon eller at de skulle være engstelige overfor mennesker.  Hundene får fantastisk behandling hos Julie. Tiltross for det store antall hunder hun til enhver tid tar hånd om, makter hun å se hver enkelt hund.  Hun er sjefen over alle sjefer som de elsker over alt i verden.  En av hundene i leiren sørget over tapet av en tik han var forelsket i.Han fikk plass på Julies soverom.  Og så blomstret han opp igjen.

Likeledes lærer de av nødvendighet å omgås andre hunder.  Etter mitt syn er hundene sosialisert i en grad man ikke kan forvente. 

At noen kan være litt reserverte i begynnelsen, er ikke annet enn rimelig.  Det er tross alt store forandringer som skjer, med flyturen i et lasterom, borte fra flokken, nye lukter og fremmede mennesker. Men mitt inntrykk er at de fleste håndterer dette utmerket, både mennesker og dyr.  Det er rørende å se allerede på flyplassen hvordan hund og ny eier finner hverandre.

De fleste eierne vet, og er i alle fall blitt fortalt, at dette er hunder med en fortid som kanskje trenger litt spesiell omsorg.   De fleste har aldri vært i et normalt hjem.  Julie driver heller ikke med dressur.  Dette aksepteres.  For de fleste ønsker ikke bare en hund, de ønsker å redde en hund.   De som adopterer hunder fra utlandet under andre forutsetninger, at hunden er billig f. eks., bør holde seg langt unna.